Betels Venner

Info

http://www.betelski.no

Historie

Menighetens historie
Begynnelsen - 1908 til 1912

Menigheten etablere seg 1912 til 1925

Splittelsestiden 1925 til 1929

Ny vekkelsestid 1930 til 1940

Krigsårene 1940 til 1945

Etterkrigstiden fra 1945 til 1963.

Virksomheten i tiden 1963 til 1980

1980 til 1995

1996 til 2000

2001 og til i dag.

Menighetshuset ”Bethel”

Menighetsledere i Betel

Fem ledere i Betel, som har betydd mye for virksomheten







Begynnelsen - 1908 til 1912



I møter Erik Andersen Nordquelle holdt i Torvgaten 7 i Oslo var det liv og begeistring, og mange underfulle ting skjedde. Folk ble frelst, døpt i vann, døpt i Den Hellige Ånd og ild, og mange ble helbredet. En predikant som ofte talte i møtene var den senere så kjente pinsehøvdingen T. B. Barratt.



På møtene var også støperimester Karl Andersen og hans hustru Karoline, og de ble kraftig fornyet av Gud ved forkynnelsen de hørte. i 1908 på høsten, flyttet de til Ski, og begynte straks med bønnemøter i sitt eget og andre venners hjem.



På disse bønnemøtene deltok – i tillegg til Karl og Karoline Andersen, rørlegger Lindblom og hustru, Kristian Martinsen og hustru, S. Slåstad og hustru, Hanna (Grønlund) Hansen, Carl Dahl og Hans Ersrud, som var selger for Singer symaskiner i Ski. Alle disse hadde ofte vært i Torvgata 7. og hørt Nordquelle tale, og var satt i brann av hans forkynnelse.



Det første offentlige møte blant vennene ble holdt en søndags formiddag senhøstes 1908. Møtet ble holdt i hjemmet til Johannes Hansen, og vi vet at i det første møtet var bl.a. følgende personer tilstede;



Erik Andersen Nordquelle – som talte Guds ord, predikant Jørgen Dammen – som da bodde i Enebakk, rørlegger Lindblom og hustru, Kristian Martinsen og hustru, S. Slåstad og hustru, Hanna (Grønlund) Hansen, Carl Dahl, våpensmed Julius Holmen, Inga Johansen, Johan Granlund, Hilma Hermansen, Trygve Jansen, Olaf Wesser, Olaf Nordby, Johan Pale, Herr Danielsen – han var skredder, og Olaf Wattum – og hans sønn Erling som da var 15 år.

Søndagen etter ble det holdt møte i hjemmet til våpensmed Julius Holmen. Tre stuer, kjøkken, yttergang og trapp, all ledig plass var pakket av folk, - det var vekkelse i Ski.



I et senere møte på samme sted var sognepresten i Ski til stede. Etter å ha hørt Nord-quelle tale; utbryter han; ”Den mannen talte sannelig godt han!”



Fra våren 1909 og utover virket evangelist Kiserud og misjonær Skaug i Ski. Henrik Engstrøm, Mattias Støve, Jørgen Dammen, Nordquelle og flere frie predikanter deltok i årene fremover, og flokken vokste under Den Hellige Ånds hjelp.



Perioden 1908 til 1912 bar preg av at menn og kvinner fra ulike kristne sammenheng kom sammen for å høre det frigjørende budskapet som Nordquelle var budbærer for. Disse dannet en sterk venneflokk – som raskt gikk over til å bli en ”menighet uten lokale”. Blant ikke kristne i Ski – som ellers i landet – ble vennene kalt for ”De Frie Venner”.



Menigheten etablere seg 1912 til 1925



I 1912 trakk Karl Andersen seg som ledende eldste for menigheten. Sykdom var grunnen for dette, og han og hans hustru flyttet senere til Sarpsborg, hvor de gikk med i de frie venners menighet Misjonshuset. De var der resten av sitt liv.



Predikant Jørgen Dammen – som flyttet til Ski fra Enebakk sommeren 1910, ble valgt til menighetens forstander, ved Andersens avgang. Jørgen Dammen kjente venneflokken godt, da han allerede regnet venneflokken som sitt ”åndelige hjem”.

Dammen ble forstander - uten lønn, da han hadde agenturet på Singer symaskiner i Ski og omegn. Et agentur han hadde overtatt etter Hans Ersrud, som begynte å reise på heltid med evangeliet i 1910.



Grunnstammen i venneflokken var i hovedsak unge mennesker – de fleste under 35 år. Glede, entusiasme og pågangsmot preget flokken. Årene frem til 1925 bar preg av vekkelse og fornyelse, og mange ble frelst og begynte i menigheten.



Vekkelsen markere seg ved at menigheten bygde sitt eget menighetslokale, og at grunnstammen i menigheten besto av unge og entusiastiske menn og kvinner.

Nordquelle talte ofte Guds ord i menigheten, og venneflokken markerte seg mer og mer som en menighet i de frie venners fellesskap.



I perioden 1913 til 1915 var pinsehøvdingen T. B. Barratt ofte i Ski og talte i møtene i venneflokken. Dammen fikk etter hvert et åpent kjennskap med Barratt, og de var rett som det var sammen på møter rundt om på Østlandet.



Da T. B. Barratt og Nordquelle mer og mer skilte lag, ønsket Barratt et ”brohode” for sin virksomhet i Ski. I 1915 skrev Dammen et brev til ham, og gjorde det klart at virksomheten på Ski var å betrakte som en del av den frigjørende frie forkynnelse som Nordquelle og de frie venner sto for.



Barratt forsto og respekterte dette, og Dammen og Barratt beholdt sitt kontaktforhold i årene som kom. Dette vises blant annet i de mange St. Hans stevner som Barratt ofte var gjestetaler på i Ski i årene 1917 til 1924.



Disse stevnene hadde sitt høydepunkt i årene 1919, 1920 og 1921. i et av disse årene – sannsynligvis i 1920, fortelles det at det var ca 2000 mennesker til stede. Det finnes en uttalelse fra en kjent pinsevenn om at det var tre tusen til stede, men dette er det ikke mulig å få bekreftet i dag.



I begynnelsen av 1920-årene flyttet det tre nye familier til Ski, som fikk stor betydning for virksomheten i årene som kom. Disse var Kristian Aarmo, Ragnvald Midje og Oskar Aas.

Dammen hadde allerede i mange år kjent Kristian Aarmo, og han ble til god støtte for Dammen i menighetens arbeid. Ikke minst i perioder når Dammen var på reisefort som predikant.



Frem til 1925 var det vekkelse, liv og vekkelse i Betel, Ski. Det var en del av vennene som var veldig begeistret for Barratt, og ønsket at menigheten skulle bli en pinsemenighet. Flertallet ønsket ikke dette, og en del indre stridigheter erstattet vekkelsestiden i Betel.



Splittelsestiden 1925 til 1929



De indre stridighetene i menigheten om dette å være ”fri venn” eller ”pinsevenn”, kuliminerte i en mindre splittelse den 13. januar 1926. En mindre del av vennene gikk ut og startet en bønnegruppe, og kalte seg pinsevenner.



Selv om noen av vennene forlot menigheten, var det fortsatt en del igjen som ønsket å se Betel som pinsemenighet. Dammen ble livstruende syk i 1923. Han reiste så ofte han kunne og talte Guds ord i andre frie forsamlinger i Østfold, og hadde ikke så stor kraft til å egne seg til det problemet med motsetninger i menigheten.



På sitt dødsleie i august 1928 innsatte han så Kristian Aarmo som menighetens nye ledende eldste. På et menighetsmøte i september samme år ble dette valget stadfestet av menigheten



De ”pinsevenner” som fortsatt hadde sitt tilhold i Betel, innså at Betel ville forbli en menighet tilhørende de frie venner i Norge.



I 1929 gikk en god del av vennene ut av menigheten. Sammen med bønnegruppen av pinsevenner som forlot Betel i 1925, startet de ”Pinsemenigheten Salen”. Første forstander var O. Krossby. Pinsevennene bygget sitt lokale i 1932.

Etter splittelse i 1929 var Betel kraftig tappet for tillhørige. Menighetsmusikken ble sterkt redusert, og en viss oppgitthet preget de venner som var igjen i Betel.



Ny vekkelsestid 1930 til 1940



Kristian Aarmo, og de brødre som sto i spissen for virksomheten i Betel, gikk inn i 1930-årene noe resignerte. Men de visste fra menighetens tidligere tider at bønn var nøkkelen til fremgang for Guds sak.



Bønnemøter ble det mange av, og en ba om vekkelse og nye tider. I årene 1933 og frem til krigen ble det igjen nytt liv i Betel. Mange ble frelst, og store ting skjedde. Det var stadig møter hvor lokalet viste seg å være for lite, og de årlige St. Hans stevnene ble ofte lagt til andre lokaliteter i Ski.



I 1939 skriver Kristian Aarmo i de frie venners blad, Det Gode Budskap, om en helt spesiell tid for menigheten som begynte med St. Hans stevne i 1938.

En av menighetens yngre tilhørige, Philip Dammen, opplevde store ting med Gud, fikk mer og mer ansvar for ledelsen av møtene, og sammen med sin bror – predikant Ruben Dammen, ba de stadig til Gud med ufrelste i møtene.



Slutten av 1930-tallet var preget av nye og unge mennesker i Betel, noe som også var en frukt av det aktive søndagsskolearbeidet menigheten hadde.



Krigsårene 1940 til 1945



Kristian Aarmo gikk av som ledende eldste i 1941, da han flyttet til Kråkstad. Men han var fortsatt med i menigheten. Han ”leverte fra seg” en menighet som både var aktiv, og etter forholdene – stor, og som også kunne se tilbake på rike tider på 1930-tallet.



Hvem som ledet menigheten etter Kristian Aarmo i krigsårene er vi ikke helt sikre på, men mye tyder på at det var Carl August Dahl – som hadde vært med fra starten av, og Ragnvald Midje – som kom til Ski i 1922, og var med i menigheten fra 1924.



Pinsevennenes lokale Salen ble rekvirert av tyskerne under krigen, og etter samtaler mellom Betel og Salen ble det laget en ordning som gjorde at Betel ble samlingsstedet for begge venneflokkene.



Stridigheter som hadde vært vonde mellom vennene fra slutten av 1920-årene ble i hovedsak ordnet opp og lagt i fortiden, og det var glede og åpenhet mellom vennene.

På møtene i Betel delte venneflokkene kollekten, og samarbeidet gikk stort sett smertefritt.



Predikantene som besøkte Betel i denne tiden var fra de frie venner, med noen få unntak, og pinsevennene hadde innimellom noen bønnemøter i private hjem.



Pinsevennene hadde også noen få offentlige møter i hjemmene. Det finnes notater om at disse møtene ofte var hjemme hos familien Mørk.



Like før, og under krigen, flyttet flere av ungdommene i Betel til andre steder, og noen av de eldste som hadde vært med fra starten av døde. Men allikevel var menigheten i Betel en god og livskraftig menighet ved krigens slutt.



Etterkrigstiden fra 1945 til 1963.



Av menighetsprotokollen fra 1945 ser vi at Emil Åndal ble valgt til ledende eldste.

Han flytte til Oslo i 1947, og Carl August Dahl overtok lederansvaret for ham



Menighetsprotokollen og de frie venners blad Det Gode Budskap, viser at årene frem til 1956 var preget av en relativt stabil og aktiv virksomhet, med god orden og lite uro. Tilsiget av nye tilhørige var ikke så stor i denne perioden, og flere av menighetens støtter gjennom mange år døde. Mer markert enn tidligere så man nå at menighetens fremtid ble ”truet” da få nye kom med i virksomheten.



I perioden 1956 til 1960 gikk menigheten markert tilbake, og det var nesten ingen igjen i virksomheten i starten på 1960. 1 1961/62 viser menighetsprotokollen at Yngvar Filberg begynte i virksomheten, og han ble valgt som eldste/sekretær i 1962.

I 1963 ble Kristian Aarmo valgt inn som ledende eldste igjen, og dette var han til han døde i 1966.



Virksomheten i tiden 1963 til 1980



Da virksomheten i 1963 var nær å legges ned, ble resultatet isteden en positiv ”snuoperasjon”. Yngvar Filberg, Adolph Jørgen dammen – sønn av predikant Jørgen Dammen, kom med i virksomheten, og disse ble til god hjelp for menighetens ledelse i de nærmeste årene.



Møtene ble igjen godt besøkt av menn og kvinner som fant sin plass i virksomheten. Et samarbeid med de frie venner i Oslo ble også opprettet, og dette var et positivt forhold i de årene det fungerte.

Senere på 1960 tallet kom predikantene Knut Sørum og Frank Søgaard og bosatte seg i Ski, og dette medførte at noen yngre også dukket opp i virksomheten. Brødrene Einar, Arvid og Morten Nymoen var noen av disse. Einar og Arvid ble senere forstandere i pinsebevegelsen.



Virksomheten var jevnt over rimelig godt besøkt i 1960 og frem til slutten av 1970-årene. Men Betel hadde ikke opplevd noen

vekkelse siden før krigens dager, så aktivitetene resulterte ikke i at virksomheten økte i tall. Snarere tvert i mot..



Adolp Jørgen Dammen flyttet til Oslo siste halvdel av 1970-tallet, og begynte i de frie venner i Oslo. For menigheten var dette et stort tap, da han var en markert ressursperson for menigheten.



Menighetens tilhørige var trofaste og tålmodige i påvente av bedre tider, - men vekkelse uteble, og færre og færre gikk på møtene.



1980 til 1995



Virksomheten var i 1980 i kommet i en svært vanskelig situasjon. Den besto i hovedsak av eldre mennesker, og hadde ikke så gode muligheter for fortsatt drift.



En ung mann ble frelst på møte i Betel i 1968, Magnus Bjerkeng. Han sa seg villig til å stå for menigheten som leder/ ledende eldste fra 1981. Etter forholdne var menigheten stabil i disse årene, med en enkel og grei virksomhet



Da han senere, i 1985, ble engasjert som forkynner i de frie venner, sa han fra seg sitt engasjement i menigheten.



I 1985 kom Bjørn Andresen til Betel fra pinsevennene, og sammen med ham en del som ikke følte seg ”hjemme” i pinsemenigheten Salen lengre. I en femårs periode hadde Betel nå en aktiv og bra virksomhet, og noen nye kom til i virksomheten ved innflytting til Ski, bl.a. Henry og Rakel (f. Dammen) Søgaard.



Bjørn Andresen og de som var kommet fra pinsemenigheten Salen, sluttet i Betel omkring 1889, og Betel kom igjen i en noe slitsom periode. De frie venner i Oslo kom vennene til hjelp, og Aage Johansen og Harald Opsahl var til god hjelp for virksomheten i årene 1990 til 1994.



1996 til 2000



I denne perioden kom Jørgen Dammen jr. (sønnesønn til predikant Jørgen Dammen) til Betel. Han ble valgt til leder av menigheten i en vanskelig periode, hvor det kun var eldre mennesker tilbake. Arbeidsmulighetene var ikke de aller beste for en ungdom på 30 år, og han trakk seg som leder i desember 1997. Hans far Adolph Jørgen Dammen ble innsatt som menighetens leder på årsmøtet i 1998. Han hadde flyttet tilbake til Ski i slutten av 1990 årene.



Betingelsen for at Dammen tok på seg vervet å lede Betel, var at menigheten godtok den praksis de frie venner i Norge hadde i forhold til eldstebrødre og ledere; at funksjonstiden for disse ikke var tidsbegrenset.



Dammen innså at virksomheten på Betel var blitt så liten og svak med årene, at kun en radikal snuoperasjon kunne forsvare å drive videre.



Han så det potensialet som var i Ski; ca 26 tusen mennesker, og kun to små frimenigheter, Betel og Salen. Dammen mente at det burde være grunnlag for store og levende frimenigheter.



Dammen kontaktet predikant Frank Søgaard, som han visste alltid hadde hatt et stort hjerte for Ski, og under en toårsperiode arbeidet de aktivt med å nedtegne en snuoperasjon for Betel som var basert på å være grensesprengende og utadrettet.



Det ble arbeidet frem en femårsplan med dette for øye. Denne innbefattet først en total fornyelse av menighetshuset som hadde begynt å bære preg av lite vedlikehold de siste årene, og dernest en aktivitet utad som igjen kunne sette Betel ”på kartet” i Ski.



Visjonen for dette var å oppleve en vekst for Guds sak i Betel, og å ha som mål å bygge et nytt lokale – et nytt Betel – annet sted i Ski, som bedre kunne møte de utfordringene morgendagens virksomhet krevde.



Det ble ikke få timer Dammen og Søgaard tilbrakte sammen i dette forberedende arbeide.



Tidlig innså de at virksomheten til ”Nye Betel” måtte starte i ”Gamle Betel”, og det gamle menighetshuset måtte settes i bedre stand.



Magnus Bjerkeng – leder i Betel i begynnelsen av 1980 tallet – ble kontaktet, og restaureringsarbeidet startet på menighetshuset.



Adolph Jørgen Dammen rakk å få lagt ”grunnsteinen” til ”Nye Betels” virksomhet før han døde. Dette skjedde så altfor brått natten mellom den 14 og 15. juni 200, og kom som et sjokk på virksomhetens venner.



2001 og til i dag.



Frank Søgaard ble valgt til menighetens ledende eldste i ekstraordinært årsmøte like etter Dammens død, og han ble menighetens forstander året etter.



Restaureringsarbeidet på menighetshuset ble i hovedsak ledet og utført av Bjerkeng og Søgaard, og med god hjelp av blant andre tidligere misjonærer Nils Johansson og Terje Søgaard.



Våren 2004 startet den utadrettede virksomheten med kontakt til nærmiljøet. Menigheten utgav for første gang et månedelig menighetsblad, og bygde opp kartotek over mennesker man ønsket å ha nærmere kontakt med.



Flere nye har kommet med i Betel etter hvert, og virksomheten arbeider målrettet videre etter den visjon og det opplegg som Dammen og Søgaard utarbeidet i 2000/2001 2000/2001.



Møtevirksomheten er utvidet fra ett til to ukemøter. Tidligere var det kun et ukemøte, nå omfatter virksomheten også søndagsmøte.



Barnearbeidet er startet opp igjen etter nesten 20 år uten arbeid blant disse. Flere familier har engasjert seg i dette, og følger sine barn til menighetens ”Torsdagskafé”.

Menigheten ser frem i mot vekkelse for Guds sak i Ski, og søker hele tiden etter å markere seg som utadrettet og åpen for mennesker i alle aldre.



Gjennom de slitsomme perioder for menigheten i etterkrigstiden, har flere trofaste venner alltid vært å finne i Betel, år etter år – uansett hva som har skjedd, og uansett hvem som har ledet menigheten.



Å nevne alle ville ta for lang tid, men noen bør nevnes. Disse er i særlig grad avdøde Kristian Aarmo, Carl A. Dahl, Ragnvald Midje, Johan og Gullborg Frydenlund.



Av nålevende bør nevnes Hans B. Hansen med sin hustru Margot, og søstrene Eva og Marit Midje.



Vi i Betel tror ikke vi fornærmer noen ved å nevne disse. Grunnlaget for ”Nye Betel” er tett knyttet opp til trofastheten disse har vist ved å alltid holde ”Beteldøra” åpen for Guds sak.





Menighetshuset ”Bethel”



I 1908 startet noen få kristne opp med bønnemøter i private hjem i Ski, og da stadig flere kom til møtene, ble det etter hvert et ønske om å få et eget gudshus. Dette ble et stort og aktuelt bønneemne i blant vennene, og en så frem til hvordan Gud ville svare på bønnene.



Jørgen Dammen - som var menighetens første forstander, kjøpte en større tomt av Carl August Dahl i Grønlundveien samme år. På en del av denne tomten bygde han sitt hus ”Hesmon” i 1913, og resten av tomten, ca 2 mål, stilte han disponibelt for å bygge et menighetshus.



Han tok opp et privat lån i Hypotekbanken i 1914 på kr. 12.000,- med kausjon fra en kristen forretningsmann, så en kunne ha noe å starte byggingen med. Byggestart var høsten 1914.



For å få midler til å fullføre lokalet, og til å nedbetale lånet, reiste Dammen rundt i de frie menigheter og vennegrupper i Østfold og samlet inn penger. Da Erik Andersen Nordquelle fikk høre hva vennegruppen på Ski hadde gått i gang med, bidro han med positiv omtale av saken, og flere nye dører ble åpnet for Dammens innsamling.



Da lokalet sto ferdig vinteren 1916, overførte Dammen eiendommen og huset til ”Guds menighet Bethel”. for den gjeld som sto tilbake i Hypotekbanken, kr. 8.000,-. Dette ble tinglyst den 2. mars 1916.



Byggmester Olaf Wesser sto ansvarlig for byggingen av Betel. Han var en ung kristen fra Båstad, og ble godt kjent med Dammen gjennom møter han hadde i Elim Båstad. I Elim Båstad var det flere unge menn som arbeidet med bygging av hus, og en av disse var Kristian Aarmo. Av de aktive i vennegruppen i Ski, var Carl August Dahl den som engasjerte seg mest, ved siden av Dammen, i byggesaken.



Dammen, Dahl, Wesser og Aarmo hadde utviklet et godt vennskap seg i mellom. Dammen, Dahl og Aarmo var alle tre 29 år, født i 1885, og Wesser var noen få år eldre. Alle var de unge, friske og fulle av pågangsmot.



Jørgen Dammen hadde eiendommen. Olaf Wesser skaffet frem materialer, og sto som byggansvarlig. Kristian Aarmo kom ofte med unge snekkerkyndige brødre fra Elim Båstad og hjalp til med byggingen av lokalet. I tillegg var dugnadsinnsatsen stor fra vennene på Ski.



Fra byggestart høsten 1914 til lokalet sto ferdig, gikk det nesten et og et halvt år.

Allerede høsten 1915 – før huset var helt ferdig bygget – holdt de sine første møter i menighetssalen blant ”planker og sagspon”.



Stor var vennenes glede da lokalet omsider var ferdig bygd. Når innvielsesfesten av menighetslokalet fant sted, finnes det ingen eksakte opplysninger om.



I 1964 ble det holdt en 50-års jubileumsfest for innvielse av lokalet som man mente fant sted den 15. nov. 1914. 50-års jubileum ble holdt i 1964. 60 års jubileum ble holdt i 1974, og 70-års jubileumsfest ble holdt i 1984 for å markere det samme. Av gamle dokumenter, notater, og ikke minst De Frie Venners blad Det Gode Budskap, ser en at byggestart var 1914, og ferdigstillelse ved tinglysningsdatoen den 2. mars 1916.

Det er denne dato vi i dag går ut i fra ved å markere menighetslokalets 90-årige jubileum. Tidligere jubileer må derfor ses på som jubileum for byggestart.





Menighetsledere i Betel



Karl Andersen 1908 - 1912

Jørgen Dammen 1912 - 1928

Kristian Aarmo 1928 - 1941

Carl August Dal 1941 - 1945

Emil Åndal 1945 - 1948



Carl August Dahl 1948 - 1957

Arne Bøhler 1957 - 1958

Ingvald Johansen 1958 - 1963

Kristian Aarmo 1963 - 1965

Ragnvald Midje 1965 - 1966



Adolph Jørgen Dammen 1966 - 1977

Ragnvald Midje 1977 - 1979

Johan Frydenlund 1979 - 1981

Magnus Bjerkeng 1981 - 1985

Bjørn Andresen 1985 - 1989



Arvid Karlsen 1989 - 1991

Gullborg Frydenlund 1991 - 1996

Jørgen Dammen jr. 1996 - 1997

Adolph Jørgen Dammen 1997 - 2001

Frank Søgaard 2001 -





Fem ledere i Betel,

som har betydd mye for virksomheten:



Jørgen Dammen, Kristian Aarmo, Carl August Dahl. Ragnvald Midje. Adolph Jørgen Dammen



Jørgen Dammen var med helt fra de første offentlige møter som menigheten hadde. Han ble født i Enebakk den 21. juni 1885 og døde den 13. august 1928.



Han var menighetens første forstander, og ledet menigheten fra 1912 til sin død. I hans tid opplevde menigheten både å få sitt eget menighetshus, og flere sterke vekkelsestider.



Han sto sterkt for det frigjørende evangelium, og var typisk et produkt av vekkelsestidene som kom over Norge i 1907. Før sin død opplevde han rivninger i menigheten i forholdet om de skulle være en pinsemenighet, eller forbli en fri menighet. Han var selv klar hele tiden i at det var det frie venners bibelsyn Betel skulle stå for.



Kristian Aarmo var født den 18. juni 1885, og døde den 15. november 1965. Han flyttet fra Båstad til Ski i 1924, og tok over som menighetsleder etter Dammen.



Den første tiden han var leder i Betel, var en vanskelig tid. Men han førte menigheten gjennom splittelsestiden i 1929, og opplevde rike tider i menigheten opp i gjennom 1930 årene. I perioden 1963 – 1965 var han igjen menighetens leder, frem til han døde.



Carl August Dahl kom til Ski i 1905. Han var født 7. oktober i 1885 og var med i virksomheten helt fra tiden da de startet opp med bønnemøtene i hjemmene i 1908. Sa langt vi vet, døde han i 1957.



Han var eldstebror i menigheten helt fra 1915 og til han overtok som menighetsleder etter Kristian Aarmo. Han ble menighetens leder under krigen i årene 1941 til 1945. Etter et opphold i ledelsen av menigheten, ble han igjen leder i perioden 1948 til sin død i 1957. Han var en trofast mann for virksomheten i alle år.



Ragnvald Midje døde den 19. juni 1981, 88 år gammel. Han kom til Ski i 1922 og var med i Betel fra 1924. Han kom tidlig med i søndagsskolearbeidet, og var aktiv i dette mesteparten av sitt liv. Han var med som eldste – og i perioder ledende eldste – faktisk fra krigens dager til sin død.



Gjennom de fleste år etter krigen, var det han som sto for de praktiske gjøremål på Betel, - sommer som vinter. Han var alltid den trofaste arbeideren, og gjennom ulike urolige tider i Betel, var han alltid den smilende og rolige arbeideren i Guds rike.



Adolph Jørgen Dammen er født i Ski den 18. januar 1926. Han døde natten mellom den 14 og 15 juni 2001. Han var sønn til menighetens første forstander Jørgen Dammen, og han ledet menigheten i to perioder, 1966 til 1977, og 1997 og frem til sin død i 2001. Både under hans første og hans andre tid som leder på Betel, ble det gjort flere forandringer, forbedringer, fornyelser og restaureringsarbeider på menighetshuset.



Under hans første periode ble det en markert oppsving i virksomheten, antallet med møtebesøkende økte, og det var mye besøk av predikanter som holdt spesielle serier over emner fra Bibelen. Som et eksempel kan nevnes predikant D. O. Belfrage fra Sverige, som besøkte menigheten flere ganger og talte om ”de siste tider”.



Dammen hadde store visjoner for Betels fremtidige virksomhet i Ski, men døde like etter at opplegget for dette var startet.